20.10.09

Av: Tom Helgesen

Kat: Toms hjørne

Tanker på en golfrunde 2

Golf er tydeligvis viktig for mange mennesker. Det snakkes ofte golf, det skrives mye om golf. Og baner har poppet opp i hele landet i en årrekke. Også for egen del er golf en herlig atspredelse og gir gode opplevelser, selv om det ofte begrenser seg til en tur i løpet av sommeren. Også årets happening foregikk på korthullsbanen på Hafslundsøy, slik den forrige og den før det. Kanskje ikke så rart, da jeg ikke har lov til å gå på andre baner i distriktet. Jeg har fortsatt ikke fått rotet meg til å ta det grønne kortet.

Denne gang var det min eldste sønn Michael og jeg som tok turen til Øya. Selvsagt så tidlig som mulig i håp om å få være noenlunde i fred for andre golfere. Vi er ikke så veldig gode, kan du si. I hvert fall ikke når andre ser på oss og prestasjonsangsten blomstrer og gjør seg utslag i en sving som hadde egnet seg best til å hyppe poteter. Men vi var de første som ankom banen denne dagen, med god margin. Og etter ei bøtte baller på drivingranchen, var vi klare for spill – og konkurranse oss i mellom!

Michael hadde nybegynnerflaks og startet med par på hull en. Heldigvis tok den snart slutt. Ved hull tre, over Sauebugten, slo vi de fleste ballene våre rett ut i intet, og vi måtte lete etter nye baller i buskene og krattet nede ved vannet. Det var der jeg fant ballen med påskriften ”K H”, kanskje var det også en Kjell Hansen eller kanskje min gamle nabo Knut Hafsten som hadde vært på ferde, og som også får den store skjelven når han skal slå ballen over bukta. Men ”Kjell Hansen” – som vi døpte ballen, ble en trofast følgesvenn, og ga meg par både på hull fem, seks, sju og ni! Og det (nesten) helt uten juks!

Men ”Kjell Hansen” – som vi døpte ballen, ble en trofast følgesvenn, og ga meg par både på hull fem, seks, sju og ni! Og det (nesten) helt uten juks!

Det var nesten for godt til å være sant, men snart sto vi igjen foran marerittet Sauebukten, hull 12 på runde to. Selv om vi brukte den nærmeste tee’en, som tilhørte hull tre, visste jeg at det ville gå galt. Av en eller annen grunn har ballene en merkelig dragning mot Glomma fra dette utslaget, så også denne gang. Kjell Hansen forsvant opp og ut til høyre, det knitret i noe løvverk før det sa plopp og den ble slukt av elva.

På det tidspunktet var det kommet noen flere golfere i området, og vi måtte skynde oss videre for ikke å bli tatt igjen av dem bak. Det er et dårlig utgangspunkt for oss når vi må spørre ”er det klart” før vi slår. ”Ja, det er ingen som ser på nå…”. Dessuten var det et irriterende banemannskap som snoket rundt på banen, og som – uten hjelm – trolig ikke ante hvilken risiko de var utsatt for.

Hull fem – Nordbytangen – har trang trase og ikke egnet til oss som ikke kan slå langt og rett samtidig. Jeg vurderte å safe, men ombestemte meg og dro i stedet til alt jeg maktet! Ballen dro inn i skauen til venstre og spilte flipperspill med en rekke trestammer før det ble tyst. Jeg fryktet et skrik fra en bærplukker eller et annet levende vesen som av en eller annen anledning måtte befinne seg på den kanten, men vi var heldigvis alene og det gikk bra. Bortsett fra at jeg hadde ofret min aller siste ball.

Jeg fant som ventet ikke igjen ballen, men en annen, denne gang en Top Flight XL med bokstavene ”P C L”. Per Christan Larsen, fant vi snart ut. Christan med Ch, fordi foreldrene sikkert er av en finere klasse og det var derfor naturlig at sønnen skulle spille golf. Kanskje ble han tvunget til å spille av foreldrene, var blitt dritt lei og bare på pur f… hadde slått ballen langt inn i urskogen. Hadde vi lett i vannkanten, hadde vi kanskje også funnet bagen og køllene, resonnerte vi.

Men uansett kom Larsen godt med, og holdt seg i fairwayen de siste hullene. Den ligger godt bevart i bagen den dag i dag, og klar for spill neste sommer!

PS: Jeg vant konkurransen, selv om andrerunden ikke var mye å skrive hjem om. Michael var imidlertid den med best score på et enkelthull, med birdie (to slag) på hull 8. Da regnet vi ikke med at han delvis bommet på det første slaget, slik at ballen trillet ned fra peggen og videre ned fra tee’en. Slike uvesentligheter tar vi ikke med på scorekortet…

Print og/eller del:
  • Print
  • email
  • Digg
  • del.icio.us
  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn

Tom Helgesen

Tom har lang fartstid innen media, først og fremst gjennom 16 års ansettelse i Sarpsborg Arbeiderblad. Der gikk han gradene fra frilans til sportsjournalist, sportsleder, nyhetsredaktør og ansvarlig redaktør. I januar 2003 etablerte han Totalmedia, med tekst og foto som ”salgsvare”. I dag er foretaket blitt AS, med fire faste ansatte som kan tilby alt innenfor media og kommunikasjon.